Da jeg startet denne bloggen var det en noe gjennomtenkt prosess – jeg ønsket å blogge litt om alt som interesserer meg og mest av alt om det som fascinerer meg. Det vil si at jeg har skrevet alt fra seriøse til veldig useriøse innlegg. Bloggen reflekterer nok meg som person litt bedre enn jeg liker, uten at jeg skal gå nærmere inn på det.
Det er interessant å se hva som fører til mer trafikk på bloggen min. I starten hadde jeg kun trafikk via facebook og twitter i forbindelse med at jeg delte et nyskrevet innlegg. Nå har jeg jevnere trafikk på siden men, selv om det ikke er revolusjonerende mye. Jeg er fryktelig glad i statistikk som genererer seg selv (bruker Jetpack til det formålet). Må selvsagt lage en liten oppsummering her. Klarer ikke å dy meg, lister må til!
I mitt tidligere innlegg om TV-serier lagde jeg en liste over hvilke TV-serier jeg liker best. I USA har de derimot et fantastisk konsept som jeg liker veldig godt, nemlig sommerserier. Dette geniale konseptet er altså serier som vises på TV om sommeren når de andre “hovedseriene” har pause. Det slår kjedelige sommer talkshows og Allsang på Grensen langt nedi støvlene, om du spør meg. Noen av disse seriene vises ellers på året i Norge, selvsagt. For her det tilnærmet forbudt å vise bra ting på TV om sommeren.
Jeg må igjen lage en topp fem liste over mine sommerserie-favoritter:
1.True Blood
Denne serien har mye av det jeg krever av en serie og mer til. Det er en skikkelig smørje men det er en gøyal smørje, spør du meg. Jeg har nok en litt fjortissaktig greie for vampyrer og ikke minst for hoved-kjekkasen i serien, Mr. Skarsgård.
Her er en liten minisode-godbit med et par av True Blood karakterene:
2.The Closer
Klassisk krimserie med en liten twist: Sjefen er en litt utradisjonell dame fra Texas, som er utrolig god på å få de mistenkte til å tilstå. Digger den dama, rett og slett. Mye gode innslag av humor.
Jeg er utrolig fascinert av Standupkomikere og sjangeren standupkomedie generelt. Det er nok mest fordi jeg overhodet ikke innehar den evnen selv. Det vil si å kunne stå foran store mengder med mennesker å være morsom. Selv har jeg nok heller en tendens til å være ufrivillig morsom, noe som omgivelsene mine selvsagt finner veldig festlig men som ikke alltid er like festlig for meg selv. Blant annet derfor blir jeg altså veldig imponert over standupkomikere. De har rett og slett et veldig fascinerende og ikke minst underholdende talent!
Jeg lar sjelden sjansen gå fra meg til å se standup! Det er noe eget ved å bruke en drøy time på å le seg skakk av andres verdensbetraktninger, og en god latter forlenger livet, ikke sant? Jeg har sett flere dyktige komikere, de aller fleste er norske men har også hatt æren av å se et par dyktige utenlandske komikere live.En dyktig standupkomikere har etter min mening mange gode poenger uten å måtte ty altfor mye til banning eller overdreven snakk om kroppsfunksjoner (dog litt av begge deler må være lov). Enhver standupkomiker må ha en stor dose selvironi, for tuller man med andre må man også kunne tulle litt med seg selv.
Tradisjon tro (hvis det går an å kalle noe på en såpass “ung” blogg for tradisjon da) har jeg laget et par topplister.
Topp fem norske standupkomikere: 1. Dagfinn Lyngbø
Ingenting er som å høre denne ernergiske Askøy-væringen bable i vei om alt mulige ting han, tilsynelatende, har hengt seg opp i. Det er forresten veldig sjelden at denne mannen klarer å stå i ro har jeg inntrykk av. Har vært så heldig at jeg har sett begge showene hans. Her er ett av mine favorittklipp, identifiserer meg veldig med dette:
2. Rune Andersen
Denne mannen er vel kanskje mer imitator enn standupkomiker, men fy søren for et talent! Et fantastisk klipp som understreker poenget:
3. Pernille Sørensen
Sjarmerende og herlig dame. Så hennes show “Flink Pike” på fredag og det var bare helt utrolig bra! Her er et noe eldre klipp.
4. Cecilie Steinmann Neess
Fantastisk, ernergisk og smilende! Energinivået er på topp hos henne. Har ikke sett henne live ennå men har sett henne på TV et par ganger. Er ikke så mange klipp ute av henne, men dette er jo ganske bra. Digger konklusjonen mot slutten.
5. Hans Morten Hansen
Denne herlige Stavangermannen har en skikkelig stor porsjon selvironi, det er i alle fall min erfaring de gangene jeg har sett ham live.
Jeg er fryktelig glad i TV-serier, og følger med på ganske mange etter hvert, det er en til tider ganske altoppslukende hobby som jeg tidvis tenker at jeg burde slutte med. På den andre siden er det tidvis fryktelig engasjerende, og så lenge jeg styrer under alle former for hjernedød reality så er jeg på den sikre siden. Når det gjelder sjangre så er jeg ganske åpen for det meste, så lenge det er underholdende og fengende. (Det viser seg at de fleste TV-serier er det etter at man har sett et par episoder, det blir fort en ond sirkel det der.)
Siden jeg har en liten liste-fetisj (det viser seg vel av tidligere innlegg i denne bloggen) så føler jeg et visst behov for å liste opp mine topp fem TV-serier akkurat nå, med min personlige begrunnelse, selvsagt:
1. Game of Thrones
Dette vidunderet av en serie er en fantastisk drama/eventyr/fantasy kombinasjon som etter min mening innehar en perfekt balanse av noen essensielle ingredienser: Handling, vold, sex og et lite snev av humor. Serien er veldig påkostet og har ikke det voldsomme “studio-innsilling-preget” som mange andre fantasy-serier har en tendens til å ha.
2. Grey’s Anatomy
Har fulgt på denne serien siden starten og har mange av sesongene på DVD. Den var lenge min absolutte favoritt, men har dalt litt på listen da de siste par sesongene er litt labre sammenlignet med de første. Denne serien er drama all the way, ispedd litt sykehus-action. Det er selvsagt de mange kjærlighetshistoriene som tiltrekker meg mest, og serien har en unik evne til å røre ved følelsene mine. Kommer til å bli skikkelig trist når den en gang blir avsluttet..
3. The Big Bang Theory
Herlig komedie + nerder = suksess. Denne serien er bare helt fantastisk, og det at jeg faktisk kjenner folk som oppfører seg som enkelte av rollefigurene i serien gjør at den blir hakket bedre. De har konstruert de perfekte nerdene og kanskje dratt det litt til det ekstreme med kombinasjonen akademiker OG datanerd OG Sci-Fi-nerd på en og samme tid kanskje er en smule urealistisk? Men masse morsomme situasjoner gir det i alle fall.
4. Bones
Det er to grunner til at jeg liker denne serien. Grunn nummer en er at det er en fin og litt annerledes vinkling på krim enn mange andre serier. De tar utgangspunkt i en rettsmedisinsk antropolog (heter det det på norsk? Har ingen aning..), hennes team og en FBI-agent som løser mord sammen. Og her kommer grunn nummer to inn, David Boreanaz som spiller FBI-agenten, er ekstremt kjekk, rett og slett. Jeg legger ikke skjul på at det er omtrent 50% av grunnen til at jeg ser på serien (kall meg gjerne overfladisk, men dette er en ganske overfladisk bloggpost i utgangspunktet).
5. House
Hvem kan vel ikke like denne utspekulerte, pasienthatende genilegen? Dette er en annerledes legeserie og det er alltid like interessant å se hvordan han kommer frem til diagnoser, samtidig som han utsetter legene som jobber på teamet sitt for de merkeligste ting. Fin serie!
Kunne laget listen mye, mye lengre, men det får da være grenser for hva jeg skal kjede random folk på internett med. Det er dog viktig å lage et lite poeng utav at denne listen stadig vekk endres litt etter hvilke serier som er i sesong. Nå er f.eks. True Blood snart tilbake på skjermen og da rykker den temmelig raskt opp på lista.
Jeg har alltid vært fryktelig glad i ordtak eller ordspråk, både på norsk og engelsk. Det er fascinerende store mengder visdom OG bullshit i ordtak, nemlig.
To bullshit-ordtak er selvsagt: 1. Morgenstund har gull i munn.
Atte hæ? Det er i alle fall ikke tilfellet for meg og de fleste jeg kjenner. Morgenstund er tull i grunn, og i den ideelle verden kan jeg sove til minst kl 10 og ha arbeidstid på kveldstid, når jeg funker best. Merkelig A-menneske ordtak der altså.
2. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.
Hvordan i alle dager vet du det? Man kan jo vente og vente inn i evigheten, spør du meg. Det høres jo egentlig ganske trist ut, men man må være realistisk her altså – det er ikke alltid man får det man venter på. Gjør noe med det, eller slutt med denne ventingen. Handlekraftighet folkens!
Så et par ordtak som stemmer temmelig bra med virkeligheten: 1. Når katten er borte, danser musene på bordet.
Stemmer alltid, når min bedre halvdel var i Kina f.eks gjorde jeg ikke stort annet enn å drikke vin og fnise.
2. Et uhell kommer sjelden alene.
Den evige pessimisten i meg er hellig overbevist om at dette stemmer. Heldigvis stemmer det samme for heldige hendelser også, mener jeg.
Det ordtaket jeg liker aller best er litt klisje kanskje men… Gresset er alltid grønnere på den andre siden.
Så har vi jo en fin nummer to: Mange bekker små, gir en stor Å
Sist men ikke minst, en av mine favoritter på engelsk: A broken friendship may be soldered but will never be sound.
Jeg skal ikke kjede dere med flere ordtak, men har dere noen ordtak dere gjerne vil dele med meg så må dere slå dere løs.
Alle som kjenner meg vet at jeg har en aldri så liten fascinasjon når det kommer til skjegg. Hva er det som får noen mannfolk til å gro hår i fjeset? Og hva er det som gjør at noen mannfolk kler dette og andre ikke? Sist men ikke minst, hvorfor har mannfolk som ikke kler skjegg en lei tendens til å skaffe seg skjegg?
Det er ikke bare jeg som fascineres av dette. Faktisk er det enkelte folk som har dette som et eget interessefelt. Det finnes bøkeromskjegg og det arrangeres verdensmesterskap i skjegg, denne fyren vant i 2009. Det er virkelig ikke et skjegg etter min smak.
Med skjegg som med mange andre ting så er det vel slik at smaken er som baken. Likevel har jeg et sterkt behov for å redegjøre for min smak innenfor hårvekst i ansiktet til menn. (Enkelte vil nok påstå at det var på tide at jeg fikk dette ut av systemet slik at jeg muligens kan begynne å prate om andre ting.)
Noen vanlige skjeggtyper:
Min absolutte favoritt er 2-dagers skjegget (som ikke nødvendigvis tar 2 dager å gro, men det heter nå det har jeg forstått). Det er min mening at ganske mange kler denne skjeggtypen så lenge de har ok skjeggvekst. Her er et godt eksempel:
Helskjegg kommer i mange former og er derfor vanskelig å bedømme sånn på stående fot. Det viktigste her er derfor at det er veltrimmet og ikke ujevnt. Det trenger ikke nødvendigvis å være kort, men det må være veltrimmet. For å benytte eksempler fra kjendisenes verden:
JA: George Clooney kan skjegg.
NEI: Joaquin Phoenix kunne med fordel trimmet skjegget litt på dette bildet.
Så har vi de ulike variantene av skjegg som kun dekker deler av fjeset sånn som f.eks flippskjegg, bukkeskjegg og pornosmultring. Alle disse kommer i ulike varianter og jeg mener at det er tykkelse/lengde på skjeggveksten som har noe og si i forhold til det estetiske. Eksempelvis gjør Collin Farrel en god figur i denne varianten:
Ja takk!
Alle skjeggtypene jeg har beskrevet ovenfor krever uansett sitt mann. (For en utvidet oversikt over ulike typer skjegg ta gjerne en titt her.) Ikke hvem som helst kan anlegge skjegg, nemlig. Det har blitt meg fortalt at om man i utgangspunktet er en kjekkas så kler man skjegg. Dette er jeg uenig i, se bare på Brad Pitt som har hatt flere typer skjegg. Riktignok er han en kjekkas men du kan vel ikke med hånden på hjertet si at han kler alle typene skjegg han har hatt? Tror ikke det, nei!
Min gode venninne Sharareh har kommet med følgende utsagn i en diskusjon vi hadde omkring skjegg:
“Hvis en mann med skjegg kan komme ut av skogen, med en øks over skulderen og oppkneppet flanellskjorte og du TROR på ham så kler han skjegget. Hvis ikke: Loose the skjegg!”
Og egentlig hadde det holdt å bare skrive det i dette innlegget, men jeg lider visst av en ekstrem trang til å dele mine tanker om temaet.
En liten bonusvideo av favorittkjekkasen min med skjegg sånn på tampen. Han trenger ikke å ta på seg flanellskjorte for at jeg skal tro på ham. Makan til cheesy låtvalg skal du lete lenge etter. Hvis du klarer å se hele videoen uten å blir fysisk dårlig på grunn av låtvalget er du skikkelig god.
Etter mye om og men har jeg altså bestemt meg for å blåse liv i det gode gamle domenet mitt. Dette domenet har jeg hatt siden juli 2003, og siden den gang har det inneholdt litt forskjellige ting. Det begynte med en hjemmeside (med en slags blogg på da også), var innom et bildegalleri, før det ble til en inaktiv hjemmeside. Så var det en bryllupsblogg en stund, deretter en inaktiv bryllupsblogg (er gift nå da ser du) og nå er det altså blitt til min personlige blogg.
Det slår meg at om man skal skrive blogg i dagens samfunn skal det helst være litt gjennomtenkt. Det eksisterer haugevis av snevre blogger for folk med snevre interesser. Jeg tilhører ikke den gruppen med mennesker. Det finnes også haugevis av blogger som minner mer om dagbøker med trivielle detaljer fra bloggerens liv. Det ønsker jeg heller ikke å bedrive. Så hva skal denne bloggen handle om?
Jeg har bestemt meg for å la navnet på domenet få bestemme hva jeg skriver om. Så hva betyr det egentlig å være fascinert? Fascinere er et verb som uttales [fɑsɪˈneːɾə] og det kan bety interessere sterkt eller beta (være betatt).
Denne bloggen skal altså handle om de tingene jeg lar meg fascinere av. Det kan være så mangt, så den bloggen kommer altså ikke til å være av den snevre typen. Dog, jeg lar meg sjelden fascinerede av hva jeg spiser til frokost så jeg håper den heller ikke blir for kjedelig.
Dersom du forventer flere daglige oppdateringer kommer du til å bli skuffet. Lurer du på noe mer finner du det i linkene øverst her.
Designmessig blir jeg nok aldri fornøyd, så la oss kalle det et prosjekt under konstant utvikling.
