1. Gje meg handa di ven – Kurt Nilsen, KORK og Helene Bøksle – Dette er min favoritt denne julen og liker faktisk Kurt Nilsen sin versjon (selv om juleplaten hans har fått mye kritikk). Og Helene Bøksle da, den damen kan å synge! Teksten er aldeles nydelig og med et fint budskap som hører julen til.
2. If I could wrap up a kiss feat. Roger Cicero – Mike McGurk, Silje Nergaard – Denne sangen oppdaget jeg i fjor jul. Den er rett og slett vakker og får meg til å føle meg varm langt, langt inne i sjelen. Teksten er også vakker.
3. When you wish upon a star – Louis Armstrong – Barndomsminner, trenger jeg å si mer? Disney. Fyr på peisen. Varmt og trygt.
4. Kling no klokka – Sølvguttene – Denne sangen minner meg om min fantastiske bestemor. Hun er glad i sølvguttene og når hun er hos oss på julaften ser vi alltid sølvguttene synge julen inn. Fin tradisjon. Sigvart har også en fin versjon sammen med Oslo Gospel Choir.
5. Fairytale of New York – The Pouges featuring Kirsty MacColl – Fantastisk tekst og mange gode minner til også denne sangen. Det er dessuten morsomt å gjøre et forsøk på å synge den med riktig uttale. Anbefales!
6. Det lyser i stille grender – Oslo Gospel Choir – Her er det også barndomsminner, den minner meg om slekta og å gå rundt juletreet. Den minner meg også om barneskolen.
7. Julekveldsvise – Oslo Gospel Choir – Denne sangen har jeg mange minner til. Det er blitt meg fortalt at jeg sang alle versene til nissen på julaften da jeg var 4 år gammel. Har sluttet å synge til nissen, men sangen bringer alltid frem et smil hos meg.
8. Home for christmas – Maria Mena – Denne er jo ganske ny men forelsket meg totalt i den i 2010. Hørte den om og om igjen flere ganger. Vakker tekst og Mena har en helt fantastisk vakker, avslappende stemme som passer utrolig godt til den sangen.
9. I‘ll be home for Christmas (If only in my dreams) – Frank Sinatra - Ingen julemusikkliste uten Frank Sinatra. Denne sangen er tristfin.
10. The little drummer boy – Bing Crosby – Det er heller ingen jul uten gode gamle Bing, og denne sangen har jeg mange minner til, også er den jo veldig fin da.

Det var fryktelig vanskelig å begrense seg til kun ti sanger, merker jeg. Listen ville kanskje sett litt annerledes ut alt etter humør. Jeg kunne laget en eviglang liste, men dere får heller få en liten youtube-bonus. Her er Sissel Kjyrkjebø og Odd Nordstoga når de fremfører Jul, jul strålande jul:

Hva er din favorittjulesang?

Dette er nok en sannhet med modifikasjoner, i alle fall i følge forskningen. Tidligere har jeg skrevet om hvordan rekkefølgen maten blir inntatt i påvirker hvor mange kalorier vi tror det er i den. I tillegg er det også vist at menneskene rundt deg påvirker hvor store mengder mat du spiser. Nærmere bestemt deres kroppstype; hvorvidt de er tykke eller tynne kan påvirke hvor mye mat du forsyner deg med. I følge dette blogginnlegget hos Psychology Today er det i tillegg gjort noe motstridende funn innenfor området. I et studie publisert i 2007 ble det lagt frem at fedme var smittsomt i den forstand at at det er større sannsynlighet for at du blir overvektig dersom dine venner er overvektige. Videre nevnes det også i innlegget at noen studier har vist at man spiser mer når andre rundt en spiser mer. Med dette kan man jo konkludere med at det ikke er bra å omgås overvektige mennesker som spiser mye…

Heldigvis er ikke dette nødvendigvis tilfelle i et senere studie fant de nemlig at forbrukere bruker andres valg som guide til hvor mye de skal spise. Det fascinerende med resultatene var derimot at hvorvidt vi bruker andre som guide til hvor mye vi spiser avhenger av kroppstypen til den andre personen. Dersom en tynn person tar mye mat vil du ta mer mat enn hvis en overvektig person tar mye mat. Det virker ganske logisk egentlig, gjør det ikke? Vi tenker kanskje: “Hvis hun kan spise så mye mat og være tynn så kan jeg også spise så mye.” Så i følge dette studie er det verst å omgås tynne mennesker som spiser mye.

Men hvordan er det hvis du ikke observerer den overvektige eller tynne personens matvalg? Det vil si, kan bare synet av en overvektig eller tynn person påvirke hvor mye du spiser? De fleste ville nok si at dersom du ser en overvektig person vil dette få deg til å spise mindre. Forskningen viser det motsatte. Dersom du ser en tykk person først og deretter får servert mat vil du faktisk spise mer enn hvis du ikke får se denne tykke personen. Dette viser at selv småting i omgivelsene våre påvirker hvor mye vi spiser. Mer om denne studien kan du se i klippet nedenfor. Her nevner de (heldigvis) at et bevisst forhold til helse/kosthold kan påvirke denne effekten. Fascinerende, ikke sant?

Interessert i å lese mer? Her finner du noen interessante linker:

• Does overweight people make us eat more? Science Daily, 2011
• McFerran, B., Dahl, D.W., Fitzimons, G.J. og Morales, A.C. (2010),  “I’ll Have What She’s Having: Effects of Social Influence and Body Type on the Food Choice of Others” i Journal of Consumer Research, 36, 2010.
• McFerran, B., Dahl, D.W., Fitzimons, G.J. og Morales, A.C. (2010), “Might and overweight waitress make you eat more? How the body type of others is sufficient to alter our food consumption” i Journal of Consumer Psychology, 20, 2010.
• Se opp for de slanke og sultne. Forskning.no, 2009

Det er interessant å se hva som fører til mer trafikk på bloggen min. I starten hadde jeg kun trafikk via facebook og twitter i forbindelse med at jeg delte et nyskrevet innlegg. Nå har jeg jevnere trafikk på siden men, selv om det ikke er revolusjonerende mye. Jeg er fryktelig glad i statistikk som genererer seg selv (bruker Jetpack til det formålet). Må selvsagt lage en liten oppsummering her. Klarer ikke å dy meg, lister må til!

Her er mine fem mest populære innlegg:

1. Skjegg
2. Vidunderlig Sushi!
3. Fantastiske sosiale medier – Instagram
4. Fantastiske sosiale medier – Twitter
5. Sangtekster

Det fascinerer meg at de mest populære innleggene er helt andre innlegg enn de jeg er mest fornøyd med selv, som er følgende på topp tre:

1. Noe å tenke over
2. Kalorier inn og kalorier ut – eller?
3. Bruk- og kast-mentalitet og kjæledyr

Folk kommer også inn på bloggen min via ulike kilder, her er de fem mest populære henviserne til min blogg:

1. Søkemotorer (De fleste fra Google, noen få fra Kvasir og Bing)
2. Facebook
3. Twitter
4. Startsiden.no (Burde kanskje strengt tatt komme under søkemotorer også)
5. Getmail.no

Den morsomste statistikken er derimot den som viser hvilke søkeord folk har benyttet seg av for å komme inn på bloggen min. Egentlig burde jeg foreta en liten analyse av hvor mange ganger søking på Instagram har ført til trafikk på bloggen min, men det må jeg jo gjøre selv i så fall, og det er ikke noe gøy vel? Her her uansett topp fem søkeord:

1. Collin Farrel
2. Skjegg
3. Skjeggtyper
4. Norske sangtekster
5. Fascinert

Og de fem morsomste / rareste søkeordene (min egen subjektive vurdering med kommentarer, selvsagt):

1. disse kjemper for et islamfritt Norge (hva behager? Hvordan leder dette til min blogg? Det gjør meg litt oppgitt)
2. skjegg kloony (Ja, jeg ler av den typen skrivefeil)
3. bearded handome boy (Slike finnes i skjegg-innlegget mitt, morsomt likevel)
4. Hva skal man si til en når man har klippet de ut av profilbildet sitt (Ja, Google hjelper med mye, men min blogg kan vel ikke hjelpe deg med det?)
5. skipet + funksjoner + oppdrett sentrum (Akkurat ja, lurer på hva søkeren egentlig lette etter her jeg?)

Konklulsjonen er vel at det er veldig ulikt hva som fenger, og hva som gir trafikk på bloggen. Bloggen er en dynamisk liten sak som hele tiden forandrer seg, litt etter eget engasjement. Kommer jeg til å fortsette med bloggingen? Ja, jeg kommer til å fortsette når jeg har tid og lyst, men er usikker på hvilke type innlegg jeg vil satse på.

Jeg får mest tilbakemeldinger på bloggen via facebook eller twitter, men jeg vil gjerne vite hva folk vil at jeg skal skrive mer om, derfor lager jeg en aldri så liten poll, håper dere vil bidra med tilbakemeldinger:

Den enkleste og mest riktige forklaringen etter min mening er at vi spiser mer energi enn vi forbruker. Livsstilen har de siste årene forandret seg til en mer stillesittende livsstil men energiforbruket i mat har ikke forandret seg og dermed går man opp i vekt. Det betyr ikke nødvendigvis at vi spiser mer mat enn før, men maten er kanskje annerledes sammensatt og vi beveger oss rett og slett mindre. Likevel kan dette være en noe forenklet forklaring; det kan være arvelig eller andre bakenforliggende årsaker til at man spiser for mye eller at man legger på seg [1, 2]. I den siste tiden har det vært en aldri så liten disputt mellom Kari Jaquesson og Jørgen Foss (skuespiller og leder for landsforeningen for overvektige) [3]. Personlig mener jeg at Kari kanskje kunne valgt å uttale seg litt annerledes, da hun har lett for å ty til personangrep i sine ytringer, men essensen av hva hun mener er jeg enig i. Mange er overvektige pga et “matmisbruk”. Nå er nok mitt inntrykk også at Kari mener at overvekt er lett å ta tak i – det er “bare” å trene mer og spise mindre så vil man raskt og enkelt gå ned i vekt. Der er jeg heller litt enig med Jørgen Foss, det er ikke så enkelt for de som er sykelig overvektige å kvitte seg med sitt “matmisbruk”. Kari er også inne på dette når hun sier at man må ta hensyn til årsakene til misbruket. Alt i alt vil jeg si at det er mye sant i det Kari har uttalt seg om denne uken – men måten hun sier det på blir feil for meg. Hun er en klok dame, men jeg tror ikke overvektige flest hører på henne rett og slett fordi hun oppfattes som om hun går til angrep.

Kilder:

1. Lommelegen.no
2.  National Heart Lung and Blood Institute (USA)
3. VG: Sammenligner Jørgen Foss med en narkotikamisbruker
4. Scientific American, Food Items Sequence Affects Estimates of Calorie Content

Samtidig som videoen ble laget arrangertes det en uhøytidelig konkurranse om å designe platecover da sangen skulle både på Spotify og iTunes. Jeg var så heldig at jeg vant frem med mitt forslag, veldig enkelt og med bilde av samtlige bandmedlemmer (neppe tilfeldig at alle har skjegg og/eller briller):

Så hva er poenget med dette utenom littegranne hemningsløs selvskryt? Dette viser hva man kan bruke sosiale medier til – samarbeid om musikkprosjekt der flere mennesker, hvor de fleste ikke har truffet hverandre før lager et ferdig “produkt”. Kanskje er dette bare det første av flere lignende prosjekter? Mulighetene er mange! Sangen er fortsatt ikke spilt på P3, men målet nærmer seg. De har faktisk blitt lagt merke til:

Så vidt jeg har skjønt det vil bandet fortsatt bruke sosiale medier på veien mot målet, men det ryktes også at de skal bli intervjuet i en riksdekkene avis… mer vil jeg ikke si, men sagt på ekte twittervis: Følg med!

PS: Bandet er veldig sjenert og vil ha fans men ikke groupies

PPS: Hvis du er så heldig at du skal på webdagene kan du få se bandet spille live! Neida, jeg er ikke missunnelig

Etter tre dager i Santa Monica og Los Angeles stod Highway 1 opp til San Francisco for tur. Det er virkelig en fin kjøretur, men noe langt å ta på en dag, kanskje. Dog, det er ingen umulighet og vi klarte det fint. Det er i alle fall utrolig vakkert langs veien, her er noen bilder jeg tok mens vi kjørte og steder vi stoppet langs veien.

Det var en helt spesiell opplevelse å kjøre inn i San Francisco den kvelden. Det bød ikke på altfor store problemer å finne frem til hotellet den kvelden, og godt var det for vi var nok ganske slitne alle sammen! Det ble middag på en restaurant i området og deretter rett i seng.

Dagen etter var det tid for å utforske San Francisco. Vi startet dagen på en diner like ved hotellet. Der hadde de slike søte jukebox-maskiner, men vi fant vel ut at de ikke helt fungerte. God frokost var det i alle fall! Deretter var det å levere den fantastiske bilen tilbake til leiebilfirmaet før vi satte i gang med sightseeing. Da det er lang ventetid for å komme seg på sightseeingtur til Alcatraz ble det ikke noe av det for vår del, fikk bare tatt et bilde på avstand. Så, neste gang (og det blir en neste gang) jeg skal til San Francisco så blir det en tur ut dit. Vi kjørte samme variant som i New York og heiv oss på en av disse velkjente sightseeing-bussene. Det viste seg å være en kjølig opplevelse etter flere dager i minst 30 varmegrader var det nemlig kjølig med 13-14 grader og vind. Første stopp med bussen tok vi ved Haight Ashbury som er kjent som hippie-stedet i San Francisco. Her er det mange gøyale bruktbutikker butikker og fine cafeer. Vi var også innom et farmers market der og kjøpte nydelige nektariner. Den aller første Ben & Jerry’s butikken finnes også i dette området. Angrer stort på at vi ikke tok oss en is der! Nydelig lunsj hadde vi i alle fall, på en thairestaurant.

Deretter var det tilbake på en buss og vi fikk jo sett en del steder i byen selv om vi holdt på å fryse av oss både det ene og det andre. Her er noen av bildene jeg tok fra bussen før vi måtte kapitluere og gå ned fra taket og inn i varmen.

Den kvelden spiste vi italiensk middag i selveste turistfella som er Fishermans Wharf, tittet oss litt rundt der før vi tok tidlig kveld med en film på hotellrommet.

Dagen etter tok vi oss rundt til fots eller ved hjelp av de berømte trikkene eller Cable Cart som det heter. Veldig koselig å ta de rundt, men det går ikke fort men man får likevel sett mye av byen på den måten. Det er stort sett turister som benytter seg av dem, lokalbefolkningen går heller for vanlig trikk eller buss. Det ble en salig blanding av shopping og sightseeing denne dagen. Aller først tok vi turen bortover Fishermans Wharf og til Pier 39 hvor vi stoppet for å kikke litt på selene. Deretter var det en kaffe fra Starbucks før vi heiv oss på en Cable Cart videre. Å hive seg på er kanskje en overdrivelse, det var nemlig ganske mye kø for å komme på, men koselig når vi omsider fikk vår tur. Så er det jo greit å slippe å gå opp alle de mange, bratte bakkene…

Et av hovedmålene for dagen var China Town hvor vi også spiste lunsj. Fikk selvsagt fortune cookie med desserten, har bestemt meg for å ta det til etteretning.

Tok visst ikke så mange bilder utenfor China Town, men her er ett bilde fra sentrum. San Francisco er definitivt en vakker by!

Tidligere samme dag bestilte jeg bord på en berømt restaurant i byen. Vi bestemte oss for å avslutte ferien med stil ettersom dette var siste kvelden. Derfor dro vi på den fabelaktige restauranten Gary Danko. Restauranten har fått ypperlig omtale, og dette var ikke uten grunn. Både service og mat var fantastisk! Vi bestilte femretter men fikk to bonusretter. Anbefaler virkelig denne restauranten dersom dere skal ha et gourmet-måltid man blir mett av i San Francisco. Vi fikk med oss nydelig kake hjem. Virkelig en verdig avslutning på dagen og ferien! USA – vi kommer tilbake!

Det var siste ferieinnlegget, bloggen er straks tilbake i normal modus….

Det gikk opp for oss at turen nærmet seg slutten så vi måtte stoppe på et av Route 66 merkene i veien for å ta bilde. Kan ikke kjøre Route 66 uten å ha bilde av dette.

Neste stopp var Bottle Tree Ranch. Dette er en ansamling av “flasketrær” laget av en noe eksentrisk mann. For min del syns jeg det var et noe creepy (som dere ser på det ene bildet hang det bein enkelte steder) men fascinerende sted.

Deretter kjørte vi strake veien til Santa Monica hvor hotellet vårt lå. Vi slet litt med å finne hotellet, fordi gaten fantes både i Santa Monica og Los Angeles. Disse to går jo inn i hverandre, noe som er ganske forvirrende for en stakkars gjeng med nordmenn. Men vi fant det til slutt – slitne og gode nøt vi take away på et heller klamt og lite hotellrom. Det var først dagen etter vi fikk gjort den obligatoriske siste Route 66 sightseeingen.

Deretter tok vi turen på en sightseeing-buss. Der tok jeg visst litt lite bilder, var så fryktelig varmt, men vi fikk se Hollywood-skiltet og huset til noen kjendiser vi ikke helt visste hvem var. Her er i alle fall et utsiktsbilde over Los Angeles.

Dagen etter var det Universal Studios som stod på planen. Vi hadde forhåndskjøpt VIP-billetter og det angrer jeg absolutt ikke på. Det var nemlig litt av en herlig opplevelse!

Da vi kom relativt tidlig om morgenen fikk vi komme inn i en egen VIP lounge hvor forfriskninger som kaffe, juice, vann, fruktsalat og diverse bakverk ventet på oss. Vi var en liten gruppe på 10 stk sammen med vår egen guide Peter som først tok oss rundt på forskjellige sett til filmer og TV-serier. Samt gjennom en utrolig King Kong 3D simulering og en spesialeffekt fra serien Bones der vi kjørte inn i en undergrunnsstasjon og det ble simulert et jordskjelv. Utrolig kult!

Så fikk vi vandre rundt i Wisteria Lane, noe som selvsagt var stas, spesielt for oss jentene.

Filmsett fra War of the Worlds

Og fra Jurrasic Park

Vi fikk også omvisning i by-settene deres som kan forvandles til “en hvilken som helst by i verden” i følge Peter. I tillegg var vi innom rekvisita-lageret, der måtte jeg jo ta bilde av denne E.T.-figuren. På mange av rekvisittene var det klistret lapper, dette betød at rekvisitten var reservert til en film eller serie. Vi så flere ting som var reservert til CSI:NY blant annet.

Etter omvisningen tok vi Simpsons 3D-simulatoren, som var utrolig bra. Deretter var det en eksklusiv lunsjbuffet kun for VIP’er. Der hadde de alt hva hjertet begjærer – og fantastisk dessert! Etterpå var det show og flere rides som stod for turen før vi sa farvel til vår fantastiske guide. Da var klokka ca 14 og vi hadde resten av dagen i fornøyelsesparken. Siden vi hadde VIP pass kunne vi gå forbi køen over alt og rakk derfor å gjøre absolutt alt utenom et show med dyr (som jeg ikke ville se fordi jeg kjente jeg var fryktelig imot det). Så – skal du til Universal Studios bør du investere i VIP-billetter, det koster, men uten dette hadde vi aldri kommet oss igjennom alt på en dag, rett og slett. Pass forresten på så du ikke nesten blir spist av en Hai.

Den siste dagen i Santa Monica dro vi på shopping i gågaten ikke så langt fra hotellet. Santa Monica er utrolig koselig sammenlignet med Los Angeles. Jeg trivdes utrolig godt der, rett og slett. Vi shoppet litt og spiste lunsj på Barney’s Beanery som også viste seg å være en Route 66 attraksjon. Der hadde de utrolig god Chilli! Deretter tok vi turen til Venice Beach, et fantastisk sted fullt av store mengder eksentriske mennesker. Noen var også litt halvskumle, og de fleste ville ha penger for å bli tatt bilde av. Derav ikke mange bilder, men her er et par som viser kontrasten fra boligområdet like før Venice Beach og selve Venice Beach.

Samme kveld gikk vi på Kino like ved hotellet og så Ted. Man må jo gå på kino når man er så nærme Hollywood. Morsom film forresten.

Neste, og siste innlegg om ferieturen kommer når dere minst aner det – og det skal handle om The Scenic Route og San Francisco.

Kjøreturen fra Grand Canyon til Las Vegas viste seg å være lengre enn det undertegnede trodde (men resten av reisefølget var tydeligvis klar over dette). Så det var nok en dag med kjøring. Vi hadde få stopp langs veien denne gangen, fordi vi ønsket å være fremme så tidlig som mulig. Likevel måtte vi jo ha lunsj og da stoppet vi på et sted som kaltes Last Stop Arizona, rett og slett fordi det var siste stopp langs veien før man krysser over til Nevada. Her solgte de, i følge dem selv, verdens beste burger. Det var den dog ikke, men litt spennende var det der likevel – de hadde nemlig utendørs skytebane noe herrene i reisefølget selvsagt måtte prøve. (Mens vi damene stod skeptisk på sidelinjen og tok bilder.) Her var det 43 grader, så det var rimelig hett kan man si!

Det var også en sånn fancy nyhetsbil der, i forbindelse med at det skulle være trekning i lotteriet. Jeg måtte selvsagt ta bilde av den, fordi det er sånn kule ting som man bare ser på film. Liksom.

Som nevnt i forrige innlegg var ikke servicen ved Grand Canyon noe til å rope hurra for, så overgangen til hotellet i Vegas var stor. Vi bodde på The Cosmopolitan som er et nytt svært hotell like ved the strip. Vi ble rett og slett helt overveldet da vi ankom hotellet. Det er gigantisk! Det har et svært (inkludert selvsagt) parkeringshus i kjelleren der man kan velge om man vil parkere bilen selv eller benytte seg av valet-servicen (som nordmenn syns vi selvsagt det var mest naturlig å parkere bilen selv). Selve hotellet består av to høye skyskrapere som er forbundet sammen i de nederste etasjene. Hotellet har egentlig alt du trenger, så du trenger egentlig ikke å forlate hotellet; butikker, restauranter, treningsstudio, spa, flere bassengområder (på takterasser) og selvsagt et digert Casino.

Vi hadde bestilt ordinært dobbeltrom (City Room) som var forhåndsbetalt, men som kutymen i Vegas tilsier så ble vi spurt om vi ville oppgradere til et bedre rom (Terrace Studio – Fountain View) for $50 per natt. Da vi fikk se bildene av rommet var vi ikke vanskelige å be og ingen av oss angret da vi kom oss opp på rommene våre. Her er noen bilder jeg tok av rommet før vi rotet det til

Utsikten fra balkongen var ikke akkurat noe å klage på heller:

Kan tro vi koste oss på dette hotellet! Men først måtte vi en tur på fashion outlet – der ble det shoppet en del. Blandt annet kjøpte jeg noen sko som viste seg å være for små da vi kom tilbake til hotellet (mystisk – har muligens tatt med meg feil eske), men også noen klær, selvsagt. Vi splittet oss slik at guttene gikk for seg og til vår store overraskelse hadde de neste shoppet mer enn oss da vi møttes igjen. Hvordan er det mulig? Ikke vet jeg. Hadde supergod italiensk middag på en av restaurantene på hotellet

Dagen etter startet med en fantastisk frokostbuffet på “The Wicked Spoon”. Det er absolutt den aller beste hotellfrokosten jeg noensinne har vært borti. De kalte det brunch, og det var kanskje årsaken til at man blandt annet kunne finne biff, fritert kylling, lasagne, is og kaker på buffeten. I tillegg til tradisjonelle frokostretter, selvsagt. Vi fikk frokosten inkludert via reiseselskapet vårt, veldig greit. Ellers følte vi for å slappe av ved bassenget på takterassen i 14. etasje. Der var det flott og mye interessant å titte på av diverse typer mennesker. Enhver sosialantropologs drøm der, altså. Her er et par bilder av utsikten min fra solsengen:

Om kvelden tok vi en tur på et standup-show, etterpå tok vi mange bilder av Vegas også kjent som “neonlysbyen”. Vårt hotell er det sorte med blå lys til venstre på bildet.

Deretter endte vi opp i Casinoen på hotellet hvor vi spilte på automater til vi nesten segnet opp. Vi vant litt hver, jeg vant $325, og var flink pike å ikke spille de opp igjen med en gang, men gikk i stedet å la meg. Forøvrig; når man spiller på Casinoen får man gratis alkohol, men for all del, ikke glem å tipse servitøren… Interessante taklamper inne på Casinoen forøvrig.

Vi avsluttet oppholdet vårt i Vegas med nok en herlig frokost hvor alle fire sverget på at vi skulle tilbake til dette hotellet en gang i fremtiden. Og hva skjedde med danskebåtfaktoren som vi hadde blitt advart mot på forhånd? Vel, da vi var på standup-showet på et eldre hotell dagen før fant vi den, samt kanskje også til en viss grad ute i gatene.. Så den er der, men ikke på dette hotellet.  Anbefales på det varmeste! (Men er du allergisk mot rike amerikanere med blendahvite tenner og gigantiske pupper så er ikke dette stedet for deg). Vegas, baby!

Neste innlegg handler om vidunderlige Santa Monica og Los Angeles, og litt om veien dit selvsagt. Kommer i overskuelig fremtid.

Etter et par netter på et noe shabby hotell i Albuquerque var det på tide å komme seg tilbake på veien igjen og vende nesen mot Holbrook. Det er fascinerende i seg selv å kjøre inn i Arizona, landskapet endrer seg en del. Rett og slett spennende!

Første stopp var i det som sies å være den eldste bosettingen i USA – Acoma – “Sky City”.

Dette er en gammel indianer-bosetting med en dramatisk historie. Vi fikk en grundig og god omvisning i den gamle indianer-byen. Det er veldig få som bor der nå da det hverken er innlagt vann eller strøm der. Snakket likevel med en gammel dame som bor der, hun sa at det er veldig rolig og fredelig, det tror jeg på. Varmt var det i alle fall der oppe, tror samtlige i reisefølge nesten fikk heteslag til tross for forholdsregler som hodeplagg og drikke mye vann. Det var ikke tillatt å ta bilde med mobiltelefon i landsbyen så jeg har dessverre ingen bilder derfra, men ta en titt på bloggen til min kjære så legger han nok ut noen bilder etter hvert (han fikk nemlig “camera permit”).

Etterpå heiv vi oss i bilen og kjørte videre. Vi rakk innom Painted Desert akkurat i tide til å rekke solnedgangen, så der fikk jeg tatt en del bilder. Er vanskelig å rettferdiggjøre hvor vakkert det er bare med bildene da, men her er noen av de i alle fall.

Deretter var det strake veien til hotellet i Holbrook. Lettelsen var stor da vi så at dette hotellet ikke var like shabby som det forrige.

Dagen etter gikk turen videre fra Holbrook mot Grand Canyon. Her ble første stopp ved et digert meteor krater ikke så langt utenfor Holbrook. Utrolig fascinerende! Amerikanerne har selvsagt bygget et museum der også, som vi måtte ta en titt i. Det er vanskelig å få størrelsen beskrevet med et bilde, men for å tydeliggjøre størrelsen ville det vært plass til 20 amerikanske fotballbaner i bunnen og 2 millioner mennesker som ser på rundt.

Deretter kjørte vi strake veien til Grand Canyon. Skikkelig vakkert der og ganske annerledes enn jeg hadde trodd det ville være. Helst kunne vi (i alle fall vi jentene) tenke oss ridetur ned i Grand Canyon, men det tok syv timer så det hadde vi ikke tid til. I stedet heiv vi oss på en guidet tur med rosa jeep.

Dette var vel brukte penger for oss som ikke hadde ubegrenset med tid. Guiden hadde utrolig mye kunnskap om Canyonen, og visste om gode utkikkspunkter. Ikke nok med det – vi fikk med oss solnedgangen her også. Fikk tatt en god del bilder her, de rettferdiggjør hverken størrelsen eller hvor vakkert det var der. Reis selv om du har sjansen!

På kvelden spiste vi forøvrig på en restaurant hvor de serverte Margarita som ikke smakte Margarita, mystiske saker!

Reiser gjerne tilbake til Grand Canyon om jeg får sjansen, men det er virkelig en turistfelle av dimensjoner. Noe både hotellet og de omkringliggende spisestedene bar preg av. Det er faktisk det første stedet så langt på reisen hvor vi ikke har blitt møtt av veldig serviceinnstilt personale.

Santa Fe er rett og slett en utrolig vakker by. Det er som å komme til en koselig landsby langs Middelhavet. Vi brukte mesteparten av dagen i Canyon Road, en utrolig koselig gate fylt opp med gallerier og kunstbutikker. Veldig gøy og gå rundt og titte på mye fin kunst, og vi fikk kjøpt oss et stilig salatbestikk i stål. Her var det mange rike, eldre amerikanere på kunstjakt, en opplevelse i seg selv. Her er noen bilder jeg knipset i vakre Santa Fe. Dra dit om du får sjansen, flott by!

Vi spiste dessuten en aldeles nydelig lunsj på et koselig spisested i gaten. Dette stedet anbefales på det sterkeste, spiste en nydelig avokado-sandwich her.

Fikk også kjøpt neg cowboyhatt i Santa Fe, ikke helt ekte, de ekte hattene koster gjerne godt over 1000 kroner, men dette er en grei kopi.

Så var det å kjøre tilbake til Alberquerque og ta en rask matbit og en liten hvil før vi dro på Iron Maiden konsert i Hard Rock Pavillion. Utrolig svær arena og en unik opplevelse å være på Iron Maiden konsert med en mengde amerikanske blodfan. Har ingen bilder derfra for jeg tenkte at som i Europa er det også ulovlig å ta bilder her. Den gang ei, da konserten startet kunne man se havet av mobiler som filmet og tok bilder av det hele. Uansett, fantastisk konsert!

Neste innlegg i roadtrip-serien kommer når dere minst aner det.

Skrevet med iPad, igjen