Jeg har alltid vært fryktelig glad i ordtak eller ordspråk, både på norsk og engelsk. Det er fascinerende store mengder visdom OG bullshit i ordtak, nemlig.

To bullshit-ordtak er selvsagt:
1. Morgenstund har gull i munn.
Atte hæ? Det er i alle fall ikke tilfellet for meg og de fleste jeg kjenner. Morgenstund er tull i grunn, og i den ideelle verden kan jeg sove til minst kl 10 og ha arbeidstid på kveldstid, når jeg funker best. Merkelig A-menneske ordtak der altså.

2. Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.
Hvordan i alle dager vet du det? Man kan jo vente og vente inn i evigheten, spør du meg. Det høres jo egentlig ganske trist ut, men man må være realistisk her altså – det er ikke alltid man får det man venter på. Gjør noe med det, eller slutt med denne ventingen. Handlekraftighet folkens!

Så et par ordtak som stemmer temmelig bra med virkeligheten:
1. Når katten er borte, danser musene på bordet.
Stemmer alltid, når min bedre halvdel var i Kina f.eks gjorde jeg ikke stort annet enn å drikke vin og fnise.

2. Et uhell kommer sjelden alene.
Den evige pessimisten i meg er hellig overbevist om at dette stemmer. Heldigvis stemmer det samme for heldige hendelser også, mener jeg.

Det ordtaket jeg liker aller best er litt klisje kanskje men…
Gresset er alltid grønnere på den andre siden.
Så har vi jo en fin nummer to:
Mange bekker små, gir en stor Å

Sist men ikke minst, en av mine favoritter på engelsk:
A broken friendship may be soldered but will never be sound.

Jeg skal ikke kjede dere med flere ordtak, men har dere noen ordtak dere gjerne vil dele med meg så må dere slå dere løs.